På veg fra skolen

Her går jeg alene og hører på øredøvende musikk og subber med snøen nederst inni skoen. Akkurat denne strekka føles som en hel evighet å gå, unødvendig bruk av tid spør du meg. Det går noen der fremme, eller hva skal man si, en prikk i det fjerne.

Hodet er tungt som en fullvoksen hval etter en ny dag i bygget som er fylt med smarte, stressa, ivrige og overtroiske genier, også kalt lærere. Tanken har slått meg at de faktisk tror at vi kan klare å gjøre alt på deres nivå. Siden de er så smarte burde de også vite at intelligens ikke er sendt som en gave ifra Gud til alle. Mattelæreren for eksempel, alle i klassen hadde skrevet opp ett meningløs lang oppgave med masse tall og regnemåter. Ingen hadde anelse på hva svaret ble, men så spurte vi om læreren kunne si hva det ble. ”591,4, det er med avrunding så klart”. Vi sjekket og det stemte. Mattelæreren vår er en vandrende lommeregner, geni rett og slett. Jeg er derimot en ekte versjon av Homer Simpson med hjerne som en peanøtt.

Jeg har kanskje klart å flytte meg 20 meter. Det er ikke galt å være rik, men der er galt å være grådig. Det er en setning i sangen som holder på å sprenge hjernen min, som en biffhammer som skal prøve å slå biffen ned i fjøla for å få den flat. Er det sånn at det er galt å ha pengene for meg selv, spør mange seg selv? Personlig så kommer den tanken meg først, etter en dag på jobben vet ikke ræva hva det vil si å sitte. Slik er det å jobbe i butikk, kunder kommer og går og man må rydde, vaske hjelpe andre, all on the same fucking time. De pengene er fult og helt fortjent, men likevel. Når jeg tenker meg om så har jeg alt jeg trenger, og har igjen ett par lapper etter regningene. Bare her jeg bor er det mange som kan trenge hjelp for å få mat. Det er ikke en selvfølge at alle klarer seg selv, vi bør kanskje ta flere inn i vår varme, selvsentrerte verden.

Nå er personen der fremme blitt mer klar. Det er rart hvordan man bare går forbi folk uten å tenke over det. Bare det ene sekundet du går forbi en person, har du også gått forbi millioner av tanker, følelser, sorger, gleder og problemer uten å løfte en finger for å vise at du bryr deg. Tenk deg at du og jeg flyr over en by, Oslo for eksempel, og at du så alle tankene som svever der. Vi kan ikke unngå å se minst en som ønsker å ta selvmord, en som føler seg nedtrykt på grunn av mobbing, noen som drømmer om fremtiden i en vanskelig tid nå, og andre som lurer på om morgendagen noen gang kommer. Svever du enda og ser? Ingen kan hjelpe alle men alle kan hjelpe noen. Vi må starte i det små, kanskje vår nærmeste bærer noe som ett isfjell fra nordpolen. Det er lettere å bære noe tungt sammen.

Det var Karen fra dansegruppa jeg pleier å være på, på fredagene. Vi har ikke blitt så kjent, bare hilst på hverandre når jeg startet der for 3 uker siden. Hun er virkelig proff og jeg er som et barn som prøver å lære å gå i forhold. I dag har hun på rosa, lilla og grønn joggedress, håret er i musefletter som står ut slik som pippi sine. Mange småprater om henne, og ser rart på henne når hun kommer. Det er sykt egentlig, er de bedre og større fordi at de går i diesel, puma, adidas og D&G?

Hun går der med hode bøyd og sjenert ut. Nå skal jeg komme meg ut av min lille tankeboble og heller gjøre noe i handling. Lurer du på hva? Spørre henne om hun vil være med meg hjem vell, ta det lille steget å gi et lite smil i ett annens liv enn mitt eget. Det er ikke farlig å spørre vet du, da kan man ikke angre når det er for sent.

Her går jeg, jeg har slått av musikken, veien er måket og skoen tømt for snø. Denne strekken var i utgangspunktet unødvendig, men vi kan være enig om at den ble vært det, når vi kommer til stykke. Den prikken som var i det fjerne er blitt til en venn med ett smil om munnen. Nå skal vi til meg og lage muffins og spille kort. Ta sjansen du også så kanskje du får en ny venn du også. Lurer på hva denne strekken byr på i morgen.

Vi snakkes!