Var det enklere for deg bestefar?

Er det sånn som bestefar alltid sa, ”Det var bedre i gamle dager”? Hva var det som gjorde det alt så bra, de hadde jo verken tv, bil, rolig jobb, mobil, nothing. Så hva var det egentlig som var så godt.

Når du så på bestefaren min, da så du at han har faktisk gjort noe i livet sitt. Alle fortellingene jeg fikk høre var ifra naturen og ikke en fortelling der han satt inne og slafset i seg godteri, nei han var ute og pustet inn ren luft i fra Guds frie natur.

Hendene hans var som en ett lerret på kinoen hvor du kunne se alt som de hadde holdt på med fra tidenes morgen. Han hadde en historie for hver finger, hver negl, hver sene, ja for hver gode del av han. Han var min egen lydbok som hadde alt fra skumle dager på jobben og krigen, og hverdagslivet.

På hans tid var det ikke snakk om å dulle bort barndommen. Som han ofte fortalte ”på den tiden måtte man slite for pengene og det var ikke bare å ta unnasluntring hvis man ikke ville på jobben”. Lønna hans var på 15 øre timen og det var ikke snakk om å jobbe mindre enn ti timer dagen. Sjefen sto som et overvåkningskamera og kontrollerte alt som ble gjort. Det er noe annet enn i dag! I dag lever vi som at vi er ung til vi kommer i overgangsalderen og vi sykemelder oss nesten med en gang vi kjenner en busemann i nesa. Lønna i dag er bokstavelig talt 1000 doblet og enda er vi missfornøyd. Og jobber man på butikk og det kommer to kunder mer enn vanlig, ja da banner vi mer enn en hardbarka nordlending.

Hvis han skulle til venner eller kjæresten sin ”min nåværende bestemor”, måtte han gjøre det mennesker i dag frykter mer enn døden. Han måtte gå. Hans definisjon på å gå var ikke å slite seg gjennom den snøfylte hagen og over til nabohuset. Nei husene på den tida var ikke stablet som byggeklosser omdannet til boligblokker, men de sto kilometer eller kanskje mil ifra hverandre. Og vi som i dag får strekk i en muskel bare tanken på å løfte en finger for å skifte tv-kanal. Ikke i vår villeste fantasi ville vi funnet på å gå lengre enn til bilen, men bestefar hadde ikke noe valg.

Skolesystemet på den tida var strengt og disiplinert. Bestefar ble en gang satt i skammekroken fordi at han ikke hadde gjort et spørsmål av de tretti som var i lekse. Kanskje skoleverket i 2008 bør ta i bruk skammekroken og pekestokken. Elevene i dag kan umulig eie respekt for deres lærer når de bare pøser ut med grove kommentarer bare for at de får leselekse en gang i måneden.

Så hva var det som egentlige var så mye bedre før da bestefar? Mulighetene du hadde var jo ikke så mange, du måtte gå på skolen med hard disiplin og hjemme måtte du hjelpe til på gården. Slet ikke alt dette på kroppen? Du var en virkelig arbeidskar, jobben gav deg mange arr, du gikk mer enn det du brukte tid på å sove.

Kanskje han ikke hadde alt som vi har i dag, alle mulighetene for utdanning, jobb og fritid, men kanskje det var det som var så bra. Kanskje det holdt arbeidsmote oppe og fremtida lys. Hvis man bare ser hvordan ungdommer sliter på grunn av at valgene blir for mange og at bak alle valgene er det forventningspress på høyere nivå enn i en høyspentledning. Kanskje det var det at han alltid hadde noe å strekke seg frem etter. Om det var enklere å ta standpunkt på hans tid enn i dag? Det får vell vi nysgjerrigfolk aldri vite. Eller skal vi slå oss sammen å bygge en tidsmaskin? 

På veg fra skolen

Her går jeg alene og hører på øredøvende musikk og subber med snøen nederst inni skoen. Akkurat denne strekka føles som en hel evighet å gå, unødvendig bruk av tid spør du meg. Det går noen der fremme, eller hva skal man si, en prikk i det fjerne.

Hodet er tungt som en fullvoksen hval etter en ny dag i bygget som er fylt med smarte, stressa, ivrige og overtroiske genier, også kalt lærere. Tanken har slått meg at de faktisk tror at vi kan klare å gjøre alt på deres nivå. Siden de er så smarte burde de også vite at intelligens ikke er sendt som en gave ifra Gud til alle. Mattelæreren for eksempel, alle i klassen hadde skrevet opp ett meningløs lang oppgave med masse tall og regnemåter. Ingen hadde anelse på hva svaret ble, men så spurte vi om læreren kunne si hva det ble. ”591,4, det er med avrunding så klart”. Vi sjekket og det stemte. Mattelæreren vår er en vandrende lommeregner, geni rett og slett. Jeg er derimot en ekte versjon av Homer Simpson med hjerne som en peanøtt.

Jeg har kanskje klart å flytte meg 20 meter. Det er ikke galt å være rik, men der er galt å være grådig. Det er en setning i sangen som holder på å sprenge hjernen min, som en biffhammer som skal prøve å slå biffen ned i fjøla for å få den flat. Er det sånn at det er galt å ha pengene for meg selv, spør mange seg selv? Personlig så kommer den tanken meg først, etter en dag på jobben vet ikke ræva hva det vil si å sitte. Slik er det å jobbe i butikk, kunder kommer og går og man må rydde, vaske hjelpe andre, all on the same fucking time. De pengene er fult og helt fortjent, men likevel. Når jeg tenker meg om så har jeg alt jeg trenger, og har igjen ett par lapper etter regningene. Bare her jeg bor er det mange som kan trenge hjelp for å få mat. Det er ikke en selvfølge at alle klarer seg selv, vi bør kanskje ta flere inn i vår varme, selvsentrerte verden.

Nå er personen der fremme blitt mer klar. Det er rart hvordan man bare går forbi folk uten å tenke over det. Bare det ene sekundet du går forbi en person, har du også gått forbi millioner av tanker, følelser, sorger, gleder og problemer uten å løfte en finger for å vise at du bryr deg. Tenk deg at du og jeg flyr over en by, Oslo for eksempel, og at du så alle tankene som svever der. Vi kan ikke unngå å se minst en som ønsker å ta selvmord, en som føler seg nedtrykt på grunn av mobbing, noen som drømmer om fremtiden i en vanskelig tid nå, og andre som lurer på om morgendagen noen gang kommer. Svever du enda og ser? Ingen kan hjelpe alle men alle kan hjelpe noen. Vi må starte i det små, kanskje vår nærmeste bærer noe som ett isfjell fra nordpolen. Det er lettere å bære noe tungt sammen.

Det var Karen fra dansegruppa jeg pleier å være på, på fredagene. Vi har ikke blitt så kjent, bare hilst på hverandre når jeg startet der for 3 uker siden. Hun er virkelig proff og jeg er som et barn som prøver å lære å gå i forhold. I dag har hun på rosa, lilla og grønn joggedress, håret er i musefletter som står ut slik som pippi sine. Mange småprater om henne, og ser rart på henne når hun kommer. Det er sykt egentlig, er de bedre og større fordi at de går i diesel, puma, adidas og D&G?

Hun går der med hode bøyd og sjenert ut. Nå skal jeg komme meg ut av min lille tankeboble og heller gjøre noe i handling. Lurer du på hva? Spørre henne om hun vil være med meg hjem vell, ta det lille steget å gi et lite smil i ett annens liv enn mitt eget. Det er ikke farlig å spørre vet du, da kan man ikke angre når det er for sent.

Her går jeg, jeg har slått av musikken, veien er måket og skoen tømt for snø. Denne strekken var i utgangspunktet unødvendig, men vi kan være enig om at den ble vært det, når vi kommer til stykke. Den prikken som var i det fjerne er blitt til en venn med ett smil om munnen. Nå skal vi til meg og lage muffins og spille kort. Ta sjansen du også så kanskje du får en ny venn du også. Lurer på hva denne strekken byr på i morgen.

Vi snakkes!