en professor sto foran sine studenter.

En professor sto foran sine studenter med en del effekter foran seg. Da forelesningen begynte, tok han lydløst frem et tomt syltetøyglass som var ca. 5 cm i diameter, og fylte det med stein. Da det ikke var plass til flere steiner, spurte han studentene :
"Er glasset fullt nå?"
Alle var enige om at det var det!
Så tok professoren frem noen små steiner. Han puttet dem forsiktig ned i glasset mens han ristet på det. Dermed falt de små steinene ned i tomrommene mellom de store steinene. Da glasset var proppet til kanten, spurte han de studerende igjen :
"Er glasset nå fylt opp?"
Alle var enige om at NÅ var det fullt!

Da professoren så tok frem en pose med sand, begynte studentene å le. For professoren kunne jo saktens helle en hel del sand ned mellom sprekkene som fremdeles var mellom de store og de små steinene. Han fylte glasset helt opp med sand. "Nå!", sa professoren, "vil jeg gjerne at dere forestiller dere at dette glasset er deres liv. De store steinene er de betydningsfulle tingene i livet deres. Familien, kjæresten/ektefellen, barna, deres helse.. Altså ting som gjør at selv om dere skulle miste alt annet, ville livet deres fremdeles være fylt. Småsteinene er de knapt så viktige tingene, som for eksempel jobben, bilen, huset. Mens sanden er alt annet!" "Husk, hvis dere først fyller glasset med sand, er det jo ikke plass til små og store stein. Det samme gjelder for livet! Hvis dere bruker all deres tid og energi på små, ubetydelige ting, blir det ikke plass til de store og viktige tingene! Ha alltid fokus på hva som er viktig for nettopp deg, slik at ditt liv blir lykkelig. Lek med dine barn og sett av tid til legebesøk, slik at helsen din alltid blir tatt vare på! Gå på byen med din partner og allikevel vil det være tid til å jobbe, gjøre rent huset og alt annet som tilsvarer småstein og sand." "Fyll ditt liv med store stein - ting som virkelig betyr noe! Hold styr på hva som skal prioriteres som store steiner. Resten er jo bare sand!"

Hvem er veronica?

Veronica er en snodig person som førr det meste er stille, men åpner hun munnen kan du bra sikkert få høre noen utydlige stamminger, stillhet eller en forvrengt kommentar, følgende av "glem det" eller "har glemt hva jeg skulle si". 

På ettermiddagen er det ikke mange som vet hva hun holder på med, men nære kilder har fortalt at hun er gla i vasketua og ellers være med sin primære omgangskrets. Om dere finner henne i en stor folkemengde kan du regne med at hun er bra sjeika i sjelen. Det jeg regner med er at hun har klaustrofobi mot store folkemengder eller småe rom, hun har angst for mørket når hun er ute og inne er lyset hennes nerveplage. 

Til å være en stille, snodig person med nervene i spenn, så har hun bra mye i tankene. Ikke av den smarte typen alltid men kanskje lengre ut på lande, inni skogen og der drømmene vokser på trær.

Problemer kan alltid løses

Et problem har alltid en mulighet

Bak en mulighet er det alltid et håp

Og et håp gir alltid et tro på at problemet vil løse seg

Så ha tro så vil et håp vokse frem

Har du fått et håp, vil du se en mulighet som vil

vise deg en løsning på all problemer.

Kanskje når du står i en situasjon der og da, at det ikke finnes noen utvei. ingen lys i tunellen. Spør da om hjelp! Ingenting er bedre enn å dele noe vanskelig med andre! Går du med det for lenge inni deg vil du til slutt falle sammen som et korthus.

Også de som står på siden å ser at noen har det tungt må ikke altid stå å se på. Vi er alt for flink til å gjøre som jeg gjør nå, nemlig nevne at der finnes folk der ute som sliter. vi må lette på våre døsige sjeler å hjelpe folk til å komme opp av gjørma. 

Var det enklere for deg bestefar?

Er det sånn som bestefar alltid sa, ”Det var bedre i gamle dager”? Hva var det som gjorde det alt så bra, de hadde jo verken tv, bil, rolig jobb, mobil, nothing. Så hva var det egentlig som var så godt.

Når du så på bestefaren min, da så du at han har faktisk gjort noe i livet sitt. Alle fortellingene jeg fikk høre var ifra naturen og ikke en fortelling der han satt inne og slafset i seg godteri, nei han var ute og pustet inn ren luft i fra Guds frie natur.

Hendene hans var som en ett lerret på kinoen hvor du kunne se alt som de hadde holdt på med fra tidenes morgen. Han hadde en historie for hver finger, hver negl, hver sene, ja for hver gode del av han. Han var min egen lydbok som hadde alt fra skumle dager på jobben og krigen, og hverdagslivet.

På hans tid var det ikke snakk om å dulle bort barndommen. Som han ofte fortalte ”på den tiden måtte man slite for pengene og det var ikke bare å ta unnasluntring hvis man ikke ville på jobben”. Lønna hans var på 15 øre timen og det var ikke snakk om å jobbe mindre enn ti timer dagen. Sjefen sto som et overvåkningskamera og kontrollerte alt som ble gjort. Det er noe annet enn i dag! I dag lever vi som at vi er ung til vi kommer i overgangsalderen og vi sykemelder oss nesten med en gang vi kjenner en busemann i nesa. Lønna i dag er bokstavelig talt 1000 doblet og enda er vi missfornøyd. Og jobber man på butikk og det kommer to kunder mer enn vanlig, ja da banner vi mer enn en hardbarka nordlending.

Hvis han skulle til venner eller kjæresten sin ”min nåværende bestemor”, måtte han gjøre det mennesker i dag frykter mer enn døden. Han måtte gå. Hans definisjon på å gå var ikke å slite seg gjennom den snøfylte hagen og over til nabohuset. Nei husene på den tida var ikke stablet som byggeklosser omdannet til boligblokker, men de sto kilometer eller kanskje mil ifra hverandre. Og vi som i dag får strekk i en muskel bare tanken på å løfte en finger for å skifte tv-kanal. Ikke i vår villeste fantasi ville vi funnet på å gå lengre enn til bilen, men bestefar hadde ikke noe valg.

Skolesystemet på den tida var strengt og disiplinert. Bestefar ble en gang satt i skammekroken fordi at han ikke hadde gjort et spørsmål av de tretti som var i lekse. Kanskje skoleverket i 2008 bør ta i bruk skammekroken og pekestokken. Elevene i dag kan umulig eie respekt for deres lærer når de bare pøser ut med grove kommentarer bare for at de får leselekse en gang i måneden.

Så hva var det som egentlige var så mye bedre før da bestefar? Mulighetene du hadde var jo ikke så mange, du måtte gå på skolen med hard disiplin og hjemme måtte du hjelpe til på gården. Slet ikke alt dette på kroppen? Du var en virkelig arbeidskar, jobben gav deg mange arr, du gikk mer enn det du brukte tid på å sove.

Kanskje han ikke hadde alt som vi har i dag, alle mulighetene for utdanning, jobb og fritid, men kanskje det var det som var så bra. Kanskje det holdt arbeidsmote oppe og fremtida lys. Hvis man bare ser hvordan ungdommer sliter på grunn av at valgene blir for mange og at bak alle valgene er det forventningspress på høyere nivå enn i en høyspentledning. Kanskje det var det at han alltid hadde noe å strekke seg frem etter. Om det var enklere å ta standpunkt på hans tid enn i dag? Det får vell vi nysgjerrigfolk aldri vite. Eller skal vi slå oss sammen å bygge en tidsmaskin? 

På veg fra skolen

Her går jeg alene og hører på øredøvende musikk og subber med snøen nederst inni skoen. Akkurat denne strekka føles som en hel evighet å gå, unødvendig bruk av tid spør du meg. Det går noen der fremme, eller hva skal man si, en prikk i det fjerne.

Hodet er tungt som en fullvoksen hval etter en ny dag i bygget som er fylt med smarte, stressa, ivrige og overtroiske genier, også kalt lærere. Tanken har slått meg at de faktisk tror at vi kan klare å gjøre alt på deres nivå. Siden de er så smarte burde de også vite at intelligens ikke er sendt som en gave ifra Gud til alle. Mattelæreren for eksempel, alle i klassen hadde skrevet opp ett meningløs lang oppgave med masse tall og regnemåter. Ingen hadde anelse på hva svaret ble, men så spurte vi om læreren kunne si hva det ble. ”591,4, det er med avrunding så klart”. Vi sjekket og det stemte. Mattelæreren vår er en vandrende lommeregner, geni rett og slett. Jeg er derimot en ekte versjon av Homer Simpson med hjerne som en peanøtt.

Jeg har kanskje klart å flytte meg 20 meter. Det er ikke galt å være rik, men der er galt å være grådig. Det er en setning i sangen som holder på å sprenge hjernen min, som en biffhammer som skal prøve å slå biffen ned i fjøla for å få den flat. Er det sånn at det er galt å ha pengene for meg selv, spør mange seg selv? Personlig så kommer den tanken meg først, etter en dag på jobben vet ikke ræva hva det vil si å sitte. Slik er det å jobbe i butikk, kunder kommer og går og man må rydde, vaske hjelpe andre, all on the same fucking time. De pengene er fult og helt fortjent, men likevel. Når jeg tenker meg om så har jeg alt jeg trenger, og har igjen ett par lapper etter regningene. Bare her jeg bor er det mange som kan trenge hjelp for å få mat. Det er ikke en selvfølge at alle klarer seg selv, vi bør kanskje ta flere inn i vår varme, selvsentrerte verden.

Nå er personen der fremme blitt mer klar. Det er rart hvordan man bare går forbi folk uten å tenke over det. Bare det ene sekundet du går forbi en person, har du også gått forbi millioner av tanker, følelser, sorger, gleder og problemer uten å løfte en finger for å vise at du bryr deg. Tenk deg at du og jeg flyr over en by, Oslo for eksempel, og at du så alle tankene som svever der. Vi kan ikke unngå å se minst en som ønsker å ta selvmord, en som føler seg nedtrykt på grunn av mobbing, noen som drømmer om fremtiden i en vanskelig tid nå, og andre som lurer på om morgendagen noen gang kommer. Svever du enda og ser? Ingen kan hjelpe alle men alle kan hjelpe noen. Vi må starte i det små, kanskje vår nærmeste bærer noe som ett isfjell fra nordpolen. Det er lettere å bære noe tungt sammen.

Det var Karen fra dansegruppa jeg pleier å være på, på fredagene. Vi har ikke blitt så kjent, bare hilst på hverandre når jeg startet der for 3 uker siden. Hun er virkelig proff og jeg er som et barn som prøver å lære å gå i forhold. I dag har hun på rosa, lilla og grønn joggedress, håret er i musefletter som står ut slik som pippi sine. Mange småprater om henne, og ser rart på henne når hun kommer. Det er sykt egentlig, er de bedre og større fordi at de går i diesel, puma, adidas og D&G?

Hun går der med hode bøyd og sjenert ut. Nå skal jeg komme meg ut av min lille tankeboble og heller gjøre noe i handling. Lurer du på hva? Spørre henne om hun vil være med meg hjem vell, ta det lille steget å gi et lite smil i ett annens liv enn mitt eget. Det er ikke farlig å spørre vet du, da kan man ikke angre når det er for sent.

Her går jeg, jeg har slått av musikken, veien er måket og skoen tømt for snø. Denne strekken var i utgangspunktet unødvendig, men vi kan være enig om at den ble vært det, når vi kommer til stykke. Den prikken som var i det fjerne er blitt til en venn med ett smil om munnen. Nå skal vi til meg og lage muffins og spille kort. Ta sjansen du også så kanskje du får en ny venn du også. Lurer på hva denne strekken byr på i morgen.

Vi snakkes!

Månen

Hva var først på månen, hvordan ble den til, hva tror folk om månen om månen og hva er månens forhold til jorden? Har du lurt på dette lenge og ikke ønsker å undres lenger så kan du jo se under hva jeg har funnet ut av.

Månen ble døpt Luna av romerne, av grekerne ble den kalt Selene og Artemis. Den fikk også mange andre navn av et utall andre mytelogier. I Norge kaller vi den bare måne. Ingen har sett månens bakside fra jorda. Det er fordi at jorden roterer mye saktere en jorden som gjør at den ene siden blir sett uansett hvordan jorden er i forhold til månen.

Antagelsen på hvordan månen ble til er i korte trekk at jorden var en gang en lysende kule av flytende lava og rundt svevde det massevis av kjempesteiner og himmelpartikler i et måfå. En av disse kjempesteinene kolliderte i den glovarme massen og slo av et stort stykke av vår unge jord, og stykket ble delt i store og små stykker og svevde rundt jorden. Ettersom bitene ble, ble depresset sammen med de andre steinene og partiklene, og da var månen skapt. Så selv om at manen og jorden er veldig ulike i dag, kan vi si at de er geologiske søsken.

Den er 384’400 kilometer fra jorda og månens diameter er 3476 kilometer. En satellitt er et objekt som går i bane rundt et himmellegeme og dette er månen til jorden. Den snurrer i en fast bane rundt oss.

Menneskene har både sendt både sendt ut sonder og romskip. Den første gangen månen ble besøkt, var av sonden Luna 2. Grunnen til at det var Luna 2 som kom først til månen var på grunn av at Luna 1 bommet med 6000 km (det samme som Fauske – Oslo tur retur 3 ganger). Det første månelandingen med mennesker var i år 1969. Månen er også den første planeten hvor vi har tatt med prøver tilbake til jorden.


I følge overtro var Månen roten til all galskap. Det engelske ordet ”lunatic” betyr gal, og kommer av det latinske ordet ”luna” som betyr ”månesyke”. Folk trodde at når det var fullmåne ble enten folk om til varulver eller fikk folk til å gjøre slemme ting (drepe, stjele) o.l. Det gikk rett og slett ut over psyken. Dette er da motbevist i en forskning som ble gjort av Ivan Kelly, James Rotton og Roger Culver i 1996. Det er også trodd at månen er en ost men det kan altså avkreftes med en gang! Det som ser ut som ostehull er bare ulike høydeforskjeller på månens overflate.


Derimot vet vi at gravitasjonskreftene som virker mellom Jorden og Månen forårsaker noen interessante effekter. De mest innlysende er tidevannskreftene. Gravitasjonen virker sterkest på den siden av Jorden som ligger nærmest Månen, og tilsvarende svakere på den motsatte siden. Overflaten blir dermed trukket mot Månen, med størst utbulninger i de områdene som er dekket av vann. Siden Jorden roterer mye raskere enn Månens bane endres, flytter disse "bulene" (høyvannet) seg rundt Jorden omtrent to ganger daglig.

Hva var det egentlig?

Du har vært hos noen venner og det er på tide å gå hjem. Klokka er bare halv 10, men du kjenner bare hvordan du blir klam i hendene, du blir mer urolig og bare håper at noen vil spørre deg om dere skal gå ilag. Tankene surrer bare rundt i en tåkebelagt evighet. Det som kommer til å skje får bare hele sjela til å flykte.

De andre dratt og klokka er blitt 10. Det er bare deg igjen. Du haler ut tiden sånn at du slipper å møte det igjen. Det er hver kveld å lusker bak en hver krinkelkrok å bare venter, venter på at du skal være litt ubemerksom sånn at det kan komme over deg. Du ser skyggene av det som om det bare skal komme mot deg som en slange i gresset. Nei, aldri om du skal ut dit.

Nå står du der på trappa. Klokka har ingen betydning. Du føler deg bevoktet og du ser at der er noen spaner på deg. Hvem er der? Hver en bevegelse blir nøye sett og hvert et åndedrag telt. Svetten render enda det er 5 minusgrader ute, redselen springer nedover ryggen. Du grøsser.

Hjerte slår fortere, føttene går nesten i galopp. Du løper nå, full spurt men det følger etter. Det er som ett innsekt som bare suger seg fast til kroppen å gir ikke slipp. Hva er det som følger etter og vil ta deg?

Du har gitt alt du har men det er der fortsatt. Det puster deg i nakken og tråkker bakpå hælene dine. Men det skal ikke få nå deg. Bare noen stakser nå, så er du hjemme. Men hva er det det vil deg?

Endelig! Du klarte det igjen. Å komme bort fra det som spanet på deg, som fulgte etter deg og pustet deg i nakken. Men hvem var det som prøvede å lure seg innpå deg? Det eneste du vet er at det vil være dær i morgen kveld også.