Hva var det egentlig?

Du har vært hos noen venner og det er på tide å gå hjem. Klokka er bare halv 10, men du kjenner bare hvordan du blir klam i hendene, du blir mer urolig og bare håper at noen vil spørre deg om dere skal gå ilag. Tankene surrer bare rundt i en tåkebelagt evighet. Det som kommer til å skje får bare hele sjela til å flykte.

De andre dratt og klokka er blitt 10. Det er bare deg igjen. Du haler ut tiden sånn at du slipper å møte det igjen. Det er hver kveld å lusker bak en hver krinkelkrok å bare venter, venter på at du skal være litt ubemerksom sånn at det kan komme over deg. Du ser skyggene av det som om det bare skal komme mot deg som en slange i gresset. Nei, aldri om du skal ut dit.

Nå står du der på trappa. Klokka har ingen betydning. Du føler deg bevoktet og du ser at der er noen spaner på deg. Hvem er der? Hver en bevegelse blir nøye sett og hvert et åndedrag telt. Svetten render enda det er 5 minusgrader ute, redselen springer nedover ryggen. Du grøsser.

Hjerte slår fortere, føttene går nesten i galopp. Du løper nå, full spurt men det følger etter. Det er som ett innsekt som bare suger seg fast til kroppen å gir ikke slipp. Hva er det som følger etter og vil ta deg?

Du har gitt alt du har men det er der fortsatt. Det puster deg i nakken og tråkker bakpå hælene dine. Men det skal ikke få nå deg. Bare noen stakser nå, så er du hjemme. Men hva er det det vil deg?

Endelig! Du klarte det igjen. Å komme bort fra det som spanet på deg, som fulgte etter deg og pustet deg i nakken. Men hvem var det som prøvede å lure seg innpå deg? Det eneste du vet er at det vil være dær i morgen kveld også.